Tenk nytt om språkkrav

Som språklærer og som grunnlegger av Norsksonen møter jeg hundrevis av voksne innvandrere gjennom norskundervisning hvert år. De kommer fra ulike land, har ulike erfaringer og ulike grunner til at de bor og jobber i Norge. Men én ting er felles, nemlig at språket står i veien for langt flere enn det som er nødvendig. Og arbeidsgivere står i en nøkkelposisjon til å gjøre en reell forskjell, både for sine ansatte og for kvaliteten på tjenestene bedriften leverer.

De siste årene har språkkrav i Norge blitt strengere. Det gjelder både for dem som vil ta utdannelse, få statsborgerskap, få permanent opphold og for mange som søker jobber innen helse, undervisning og offentlig sektor. Intentionen er god: Språket skal sikre kvalitet, sikkerhet og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Men i praksis opplever jeg som språklærer at kravene ofte treffer skjevt. For noen jobber er kravene helt nødvendige. For andre kan de være så høye at arbeidsgivere mister dyktige folk som kunne gjort en strålende jobb, hvis de fikk språkopplæring som faktisk hjelper.

Språkkrav i arbeidslivet – et landskap i endring

I dag finnes det klare språkkrav i flere yrker. Helsepersonell fra land utenfor EØS må for eksempel dokumentere B2-nivå i norsk før de kan få autorisasjon. Universitets- og høyskolesektoren har nylig innført krav om B2 for fast ansatte. Og utenlandske studenter må vise norsk på tilsvarende nivå for opptak til flere studier.

Språkkrav er forståelig når stillinger krever avansert kommunikasjon, journalføring, undervisning eller presisjon som får konskevenser for helse og sikkerhet. Men det store bildet er komplisert. Forskning viser at de fleste språkkrav i stillingsannonser ikke er knyttet til formelle rammeverk, men er subjektive uttrykk som «flytende norsk». Som språklærer vet jeg at slike uttrykk skaper usikkerhet. Flytende for hvem? Til hvilket formål? Og hvor mye språk trenger man faktisk for å utføre jobben forsvarlig?

HK-dir anbefaler arbeidsgivere å tenke mer presist.Trenger ansatte virkelig samme nivå i lesing, skriving, lytting og muntlig kommunikasjon? Ofte er svaret nei. I barnehagesektoren er dette tydelig. Kravet til muntlig språk er B1, mens skriftlig delprøve kan ligge på A2. Slik differensiering gir mening. Ikke alle jobber krever like mye skriftlig arbeid, men nesten alle krever trygg muntlig kommunikasjon. Når det er sagt, betyr disse kravene at norskopplæringen bør stoppe fordi man har oppnådd et minimumskrav.

Det jeg ser som språklærer

Kravene fra arbeidslivet treffer kjernen av det jeg opplever i Norsksonen. Da jeg begynt å jobbe innen voksenopplæring i 2007, kjente få arbeidsgiver til det felles europeiske rammeverket for språk (CEFR). Få visste hvordan de skulle riktig krav til språkkompetanse. I dag kjenner de fleste arbeidsgiver til at det finnes språknivåer som beskrives som A2, B1 og B2, men de vet ikke alltid hva de ulike nivåene beskriver. Mange arbeidsgivere tenker jo høyere språkkompetanse, jo bedre. Men her bør vi oppfordre arbeidsgivere til å tenke mer nyansert.

Veldig mange voksne innvandrere ligger på et langt høyere nivå muntlig enn skriftlig. De kan snakke godt med kolleger, forstå arbeidssituasjoner, håndtere kundekontakt og utføre oppgaver med høy presisjon. Men når de får en prøve som måler skriftlig ferdighet på samme nivå som muntlig, faller de ut. Ikke fordi de ikke kan jobben, men fordi prøven måler noe annet enn en praktisk situasjon der de kan lese situasjonen.

Dette er et tap for arbeidsgivere. Og det er et tap for de menneskene som prøver å bygge et liv i Norge.

Språk læres best i arbeid,  ikke utenfor 

Det mest effektive tiltaket jeg ser for voksne arbeidstakere er ikke større krav, men bedre støtte. Når ansatte får språkopplæring tett knyttet til jobboppgavene sine, skjer det mer praktisk og effektiv læring.

• De lærer ordene de faktisk trenger.
• De forstår HMS, rutiner og arbeidsflyt bedre.
• De blir tryggere i kommunikasjon med kolleger og ledere.
• De tør å stille spørsmål og melde fra om avvik.
• De blir mer selvstendige — og mer verdifulle for bedriften.

Dette er språkopplæring som virker. Det er også språkopplæring som reduserer feil, misforståelser og risiko. Jeg har sett arbeidstakere gå fra å være stille og usikre til å bli aktive og trygge ansatte som tar ansvar og bygger relasjoner.

For strenge arbeidskrav?

Dersom vi setter nivået for norskkompetanse høyere enn det et yrke krever, er det en reell risiko for at vi mister gode arbeidstakere. Mange av de som søker jobb i Norge har svake forutsetninger for å lære språk raskt. De har kanskje lite skolebakgrunn, traumer, helseutfordringer eller flere jobber ved siden av. Likevel er de ofte svært dyktige i praktiske oppgaver.

Hvis vi stiller krav som ikke står i forhold til oppgaven, mister vi dem. Og vi mister dem til yrker og land som krever mindre, selv når Norge kunne hatt enorm nytte av dem. Det betyr ikke at vi ikke skal stille krav til arbeidstakerne, men det betyr at vi skal se helheten og at vi kan spisse språkkompetansen innfor arbeidsfeltet og at språkkompetanse kan utvikle seg gjennom arbeid.

Klok språkpolitikk er viktig

Som språklærer mener jeg ikke at språkkrav skal fjernes. Jeg mener at språkkrav må være smarte, målrettede og realistiske. De må støtte integrering, ikke hindre den. Og de må kombineres med norskopplæring som faktisk hjelper ansatte med å vokse inn i rollene sine.

Når arbeidsgivere tilbyr dette, får de noe av det mest verdifulle man kan ha, nemlig trygge, lojale og kompetente medarbeidere som blir lojale ansatte, ikke bare arbeidskraft.

Dette starter med en enkel investering i norskopplæring som tar utgangspunkt i arbeidet de gjør hver dag.